Norges mest solgte rockelåt er i dag…!

Dagens mest solgte rockelåt i Norge heter ”Spion Kop”. Den er laget av meg! Hohoho!

Mulig det er å vekke janteloven i andre, mulig det er å framstille meg som en skikkelig kvalmis! Men to hell with it i dag! Dagens mest solgt rockelåt på iTunes heter ”Spion Kop”, og er født i mitt hode. Da må jeg få lov til å nyte dagen!

 Herlig!

Låta fås som sagt kjøpt på iTunes, og er spilt inn med det fantastiske bandet jeg lever og ånder med – Easy Cheesy Chicken.

 Du finner også låta på Spotify og Wimp

 Klikk her for å se teaseren fra TV2 før musikkvideoen lanseres på samme kanal 6.mars, som oppvarming før den altfor spennende kampen mellom Liverpool og Manchester United.

Hvorfor låta vises før en fotballkamp?  Se innslaget, så finner du ut det!

Her er  – by the way – teaseren fra musikkvideoen!

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=nOBxwdUgS38]

Kvinners plass i rockebyen Namsos…!

I rockebyen Namsos har kvinners plass i trønderrocken vært grundig debattert den siste tida. Om ikke debatten blir kjønnsløs, blir den fattig på nyanser.


Debatten som dramatiker Nina Wester dro i gang i Namdalsavisa januar 2011, handler om et spennende punkt; nemlig hvem som (skal) fanges opp av musikkmiljøet i Namsos og Rock City som et nasjonalt kompetansesenter for populærmusikk. Her hevdes det blant annet at trønderrocken er kvinnefiendtlig, og det spørres om kvinner må «spille som menn» for å bli innlemmet i det gode selskap.

Det jeg ikke forstår, er hvorfor mannsdominans må gjøres ensbetydende med kvinnefiendtlighet. Når få gutter velger å danse ballett i Namsos, skal man da klandre koreografene, som stort sett er kvinner ? eller kulturskolen i sin allminnelighet? Det blir for enkelt. At det er én mannlig jordmor ved Sykehuset Namsos handler nødvendigvis ikke om at de kvinnelige jordmødrene har en inngrodd motvilje mot menn. Det er mer nyansert enn som så.

Jeg forsvarer ikke mannsdominansen i rocken, men konstaterer at rock vokste fram i ei tid med et helt annet kjønnsrollemønster i dag ? på alle samfunnsarenaer. Også rocken er et resultat av dette. Å fordømme 1950-årene med 2010-briller er en vanskelig øvelse. Heldigvis er situasjonen langt bedre i dag, selv om vi ennå ikke er i mål. Glem heller ikke at nettopp rocken har vært en arena hvor kvinner har vist veg langt tidligere enn på andre samfunnsarenaer. På 70-tallet måtte kvinner kjemper for like trygde-, pensjons- og sosiale rettigheter. I samme tiår var Kirsti Sparboe, Inger Lise Rypdal, Wenche Myhre, Anita Skorgan og Karin Krogh blant de mest populære artistene her til lands.

A real soul diva!

Rockens søster-sjanger ? soul  og R&B ?  har vært dominert av de sterke kvinnelige røstene. Aretha Franklin, Tina Turner, Oleta Adams, Etta James, Mavis Staples, Patti LaBelle, Whitney Houston, Roberta Flack, Gladys Knight, Anita Baker, Martha Reeves, Donna Summer, Toni Braxton, Diana Ross, Mary J. Blige, Lauryn Hill. Lista er uendelig.

Slik soulen har vært influert av de kvinnelige røstene, har trønderrocken vært dominert av menn. Nina Wester skrev at det er rart om det ikke var kvinner som holdt på med musikk i trønderrockens barndom. Det var det helt sikkert, men det er en vesentlig forskjell på å skape en ny musikksjanger, slik Rotmo, Aleksandersen, Prudence og Tysland gjorde ? som det å ?drive med musikk? i samme tidsperiode.

Uansett hvor vondt det eventuelt kan være, må man faktisk erkjenne at trønderrocken har vært dominert av menn. Så får vi heller se framover; det er den vegen vi skal! Jeg har veldig sans for oppfordringen om at Rock City kan arbeide for å løfte fram flere kvinnelige artister. Fordi det er noe Rock City faktisk kan gjøre noe med. 50 år gammel historie kan ikke Rock City lastes for.

Jeg oppfatter det nærmest slik som om det er på tide å slippe jentene til. Men hvem er det som står i døra og «slipper til» rockere? Rocken er ikke like organisert som et teater. I rocken starter man å spille fordi man har lyst, og er man dyktig eller har noe å fare med, så får man spillejobber og oppmerksomhet. Uavhengig av kjønn. I kulturskolen begynner barn helt ned i seksårsalderen på instrumentopplæring. Jeg har vanskelig for å forstå at ei jente på seks føler rockens klamme mannehånd så sterk at hun vegrer seg for å velge gitar.

GIRLjam: Med kvinner som frontet bandet…!

Jeg har selv vært en del av rockemiljøet i Namsos i 25 år, jeg har vanskeligheter for å erindre en slags kvinneskepsis. Selv gikk jeg musikklinja samtidig med gitarist Siv Trine Haldaas, som var med på å starte Nullskattesnylterne i 1991. Vi så aldri på henne som en annenrangs gitarist. Jeg har selv spilt ti år med GIRLjam, hvor tre kvinnelige vokalister frontet hele bandet. Jeg tror aldri de opplevde å bli behandlet annerledes enn vi som utgjorde mannsdelen av i bandet.

Jeg tror nok det er plass til både Åge Aleksandersen og Stina Stjern i Rock City, men man må også akseptere forskjellene i karrierene deres. Når det tas til orde for å synliggjøre kvinnene på Rock Citys museumsvegger, er jeg helt enig, men jeg mener vurderingene må gjøres ut fra musikalske kriterier, ikke kjønn alene. Det er ingen kvalifikasjon i seg selv å være kvinne, like lite som det er å være mann. Skal det stilles lavere krav til kvinnelige rockere, er jeg redd det er mer fordummende og ødeleggende for kommende kvinnelige artister og deres omdømme. Jeg er ikke sikker på at alle kvinnelige artister ønsker det heller.

Jeg synes i det hele tatt det er trist at man skal diskutere trønderrock ut fra den enkleste demografien ? Kjønn. Med demografi som utgangspunkt kan jeg også problematisere at det i flerkulturelle Trøndelag fortsatt bare er én mørkhudet person som spiller trønderrock. Tør jeg dra en konklusjon om musikkmiljøet ut fra det faktum?

Jeg tror like gjerne man kan finne en forklaring i at jenter i rockebyen Namsos i hovedsak har spilt en helt annen musikksjanger enn den tradisjonelle trønderrocken. Electric Ladyland og Stina Stjern er fjernt fra den tradisjonelle båsen for trønderrock. Om kvinnene er fraværende i rocke-omtalene i Namsos, er de i godt selskap. Hvor ofte hører man om mannfolkene i det progressive rockbandet Haugums Reviderte? Når hører du om den mannlige rapperen Dan Louis ?Clutch? Kvalstad  fra Namsos? Når hører du om den profesjonelle mannlige jazzgitaristen Jostein Gulbrandsen, og den profesjonelle jazztrommisen Espen Aalberg, eller den mannlige frontfiguren i et av verdens mest kjente metalband, Satyricon, Sigurd Wongraven fra Overhalla?

Dette handler kanskje ikke utelukkende om kjønn. Det handler kanskje like mye om at musikkmiljøet i Namsos tilsynelatende kan ha problemer med å innlemme og ivareta artister som ikke passer inn i A4-skjemaet til den tradisjonelle trønderrocken.

Det kan være en langt større utfordring for Rock City. Fordi musikkmiljøet slik bidrar til en lite inkluderende og utviklende arena for både mannlige og kvinnelige artister i landskapet utenfor trønderrocken. Hva skjer den dagen Namsos fostrer en internasjonal rap-artist ? mann eller dame ? og artisten ikke passer inn i trønderrock-begrepet? Vil det være plass for artisten på trønderrockmuseet?

Eller skal Rock Citys museumsdel ene og alene fokusere på et 40 år gammelt musikkbegrep?

Rock on, Rock City!

Hvor lett er det å posisjonere Namsos som Rock City, om 13 000 namsosinger stritter imot – og er kritisk til enhver ide og visjonære tanke.

 

  • Det skjer ingenting i Rock City…
  • Rock City er bare ord?

Hørt det før? Det er fristende å omskrive John F. Kennedys ord, når man tenker på den typiske kritikken mot Rock City Namsos.

Ikke spør hva Rock City kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for Rock City?

Rock City medgir at de har vært for dårlige til å informere og skape entusiasme i hjemmemarkedet. Selvkritikken er berettiget. Her er det gjort for dårlig jobb, og noen rare manøvrer. Mannen i gata har fortsatt problem med å forstå hva Rock City skal og kan bli; «What’s in it for me». Spør ti personer, og du får ti ulike svar. Folks uvitenhet er den største utfordringen for Rock City, slik jeg ser det.

Kanskje gjør ikke Rock City en god nok jobb på andre områder heller, hva vet jeg. For alt jeg vet ender Rock City opp som et stusslig luftslott.

Men hva om Rock City lykkes? Hva om! (innlegget fortsetter under bildet)

Ingen er uenig i at et Rock City som lykkes, er som manna fra himmelen. Ikke bare for Namsos, men for hele regionen. Da fortjener Rock City en sjanse til å prestere; at vi i det minste er positive til arbeidet, i stedet for å henge vårt Damoklessverd over dem.

Det var mange som hånflira av Åge Aleksandersen i sin tid, mens vi 40 år etter står i kø for å gi han både priser, statue og anerkjennende nikk.

Etterpåklokskap har ingenting med klokskap å gjøre, men klok av skade burde vi iallfall spørre oss: Hva kan jeg som privatperson gjøre for å være en god ambassadør for Rock City? Hvordan kan min bedrift gi drahjelp til å skape et inntrykk av Namsos som rockeby? Hvordan kan handelsstanden og kommunen i fellesskap gi tilreisende et engasjerende inntrykk av at de er i en by med et nasjonalt rockeoppdrag?

Skal Namsos lykkes med å bygge en merkevare som rockeby, kan vi ikke lene oss på at Rock Citys lille organisasjon skal gjøre jobben alene. Vi må dra lasset sammen. Stortinget har faktisk lagt et gullegg i Namsos!

Trio Media har eksempelvis gitt ut Namsos Rock City-kalender to år på rad, for egen risiko. Vi har bidratt til å spre den over hele landet – med en del strategisk valgte mottakere. Selvsagt med velsignelse og i samarbeid med Rock City. Universelt sett ikke den enorme innsatsen, men ingen ba oss om å lage kalenderen. Vi bare laget den.

Namsos som vertskommune er positiv, og bidrar med det som er forventet økonomisk. Samtidig savner jeg entusiasmen. Gløden. Jeg savner flere ildsjeler med holdningen: «Pokker, vi mener alvor med dette! La oss vise verden!»

Det trenger ikke være verken dyrt eller vanskelig. En rekke tiltak kan skape oppmerksomhet kun gjennom originalitet.

Selv bor jeg i Konvallvegen 14 i Namsos. Kjip adresse. Gi meg heller Eldorado 14, eller Hans Rotmos veg 14, eller for den del: Bill Haleys gate 14?!

Jeg foreslår herved at det neste boligfeltet i rockebyen Namsos skal få gatenavn fra rockhistorien!

Tenk om kommunen hvert år finanserierte en cd-singel til et av byens ungdoms band, og ordføreren brukte det som sitt årlige julekort til kontakter og kolleger over hele landet. I stedet for det tradisjonelle kortet med juletre og løkkeskrift i gull.

Fosnes kommune benytter Duun-sitat i all sin korrespondanse med omverdenen. Hvorfor kan ikke Namsos kommune bruke tekster fra rockhistorien i sin kommunikasjon?

Hva om Namsos bytta ut slagordet «et godt sted å leve» med «Levva livet», som i bunn og grunn forteller det samme? Og hvor er skiltene ved flyplassen og andre innfartsårer som ønsker «Velkommen til Namsos Rock City»?

Små tiltak, men i sum begynner det å gi et inntrykk av en kommune som er på offensiven i forhold til sitt nasjonale oppdrag.

Samtidig er ikke tiltakene alene nok. Man kan gjerne vedta at Namsos er en rocka by, men enhver merkevare trenger et troverdig innhold. En rockeby forventes muligens å være litt frisk, utradisjonell og uformell?

Da må vi oppleve de verdiene når vi oppsøker en offentlig etat. Kanskje kunne statusen som Rock City blitt benyttet til å restaurere interne verdier blant kommunalt ansatte – forhåpentlig med smitteeffekt a la en pandemi til namsosingene for øvrig!

Om jeg og du, handelsstanden, kommunen, organisasjoner, lag og foreninger og alle andre gode krefter i Namsos ser mulighetene i Rock City; om vi ønsker å bidra, fordi et vellykket Rock City til slutt vil gi noe positivt til alle. Da er vi i gang med å bygge en felles identitet. Slik kan Rock City gi oss alle noe å være stolte av. Men vi må tørre å prøve! Hundre prosent!

63 år gamle evigunge Neil Young sier det så riktig: «It’s better to burn out, then to fade away».