Kvinners plass i rockebyen Namsos…!

I rockebyen Namsos har kvinners plass i trønderrocken vært grundig debattert den siste tida. Om ikke debatten blir kjønnsløs, blir den fattig på nyanser.


Debatten som dramatiker Nina Wester dro i gang i Namdalsavisa januar 2011, handler om et spennende punkt; nemlig hvem som (skal) fanges opp av musikkmiljøet i Namsos og Rock City som et nasjonalt kompetansesenter for populærmusikk. Her hevdes det blant annet at trønderrocken er kvinnefiendtlig, og det spørres om kvinner må «spille som menn» for å bli innlemmet i det gode selskap.

Det jeg ikke forstår, er hvorfor mannsdominans må gjøres ensbetydende med kvinnefiendtlighet. Når få gutter velger å danse ballett i Namsos, skal man da klandre koreografene, som stort sett er kvinner ? eller kulturskolen i sin allminnelighet? Det blir for enkelt. At det er én mannlig jordmor ved Sykehuset Namsos handler nødvendigvis ikke om at de kvinnelige jordmødrene har en inngrodd motvilje mot menn. Det er mer nyansert enn som så.

Jeg forsvarer ikke mannsdominansen i rocken, men konstaterer at rock vokste fram i ei tid med et helt annet kjønnsrollemønster i dag ? på alle samfunnsarenaer. Også rocken er et resultat av dette. Å fordømme 1950-årene med 2010-briller er en vanskelig øvelse. Heldigvis er situasjonen langt bedre i dag, selv om vi ennå ikke er i mål. Glem heller ikke at nettopp rocken har vært en arena hvor kvinner har vist veg langt tidligere enn på andre samfunnsarenaer. På 70-tallet måtte kvinner kjemper for like trygde-, pensjons- og sosiale rettigheter. I samme tiår var Kirsti Sparboe, Inger Lise Rypdal, Wenche Myhre, Anita Skorgan og Karin Krogh blant de mest populære artistene her til lands.

A real soul diva!

Rockens søster-sjanger ? soul  og R&B ?  har vært dominert av de sterke kvinnelige røstene. Aretha Franklin, Tina Turner, Oleta Adams, Etta James, Mavis Staples, Patti LaBelle, Whitney Houston, Roberta Flack, Gladys Knight, Anita Baker, Martha Reeves, Donna Summer, Toni Braxton, Diana Ross, Mary J. Blige, Lauryn Hill. Lista er uendelig.

Slik soulen har vært influert av de kvinnelige røstene, har trønderrocken vært dominert av menn. Nina Wester skrev at det er rart om det ikke var kvinner som holdt på med musikk i trønderrockens barndom. Det var det helt sikkert, men det er en vesentlig forskjell på å skape en ny musikksjanger, slik Rotmo, Aleksandersen, Prudence og Tysland gjorde ? som det å ?drive med musikk? i samme tidsperiode.

Uansett hvor vondt det eventuelt kan være, må man faktisk erkjenne at trønderrocken har vært dominert av menn. Så får vi heller se framover; det er den vegen vi skal! Jeg har veldig sans for oppfordringen om at Rock City kan arbeide for å løfte fram flere kvinnelige artister. Fordi det er noe Rock City faktisk kan gjøre noe med. 50 år gammel historie kan ikke Rock City lastes for.

Jeg oppfatter det nærmest slik som om det er på tide å slippe jentene til. Men hvem er det som står i døra og «slipper til» rockere? Rocken er ikke like organisert som et teater. I rocken starter man å spille fordi man har lyst, og er man dyktig eller har noe å fare med, så får man spillejobber og oppmerksomhet. Uavhengig av kjønn. I kulturskolen begynner barn helt ned i seksårsalderen på instrumentopplæring. Jeg har vanskelig for å forstå at ei jente på seks føler rockens klamme mannehånd så sterk at hun vegrer seg for å velge gitar.

GIRLjam: Med kvinner som frontet bandet…!

Jeg har selv vært en del av rockemiljøet i Namsos i 25 år, jeg har vanskeligheter for å erindre en slags kvinneskepsis. Selv gikk jeg musikklinja samtidig med gitarist Siv Trine Haldaas, som var med på å starte Nullskattesnylterne i 1991. Vi så aldri på henne som en annenrangs gitarist. Jeg har selv spilt ti år med GIRLjam, hvor tre kvinnelige vokalister frontet hele bandet. Jeg tror aldri de opplevde å bli behandlet annerledes enn vi som utgjorde mannsdelen av i bandet.

Jeg tror nok det er plass til både Åge Aleksandersen og Stina Stjern i Rock City, men man må også akseptere forskjellene i karrierene deres. Når det tas til orde for å synliggjøre kvinnene på Rock Citys museumsvegger, er jeg helt enig, men jeg mener vurderingene må gjøres ut fra musikalske kriterier, ikke kjønn alene. Det er ingen kvalifikasjon i seg selv å være kvinne, like lite som det er å være mann. Skal det stilles lavere krav til kvinnelige rockere, er jeg redd det er mer fordummende og ødeleggende for kommende kvinnelige artister og deres omdømme. Jeg er ikke sikker på at alle kvinnelige artister ønsker det heller.

Jeg synes i det hele tatt det er trist at man skal diskutere trønderrock ut fra den enkleste demografien ? Kjønn. Med demografi som utgangspunkt kan jeg også problematisere at det i flerkulturelle Trøndelag fortsatt bare er én mørkhudet person som spiller trønderrock. Tør jeg dra en konklusjon om musikkmiljøet ut fra det faktum?

Jeg tror like gjerne man kan finne en forklaring i at jenter i rockebyen Namsos i hovedsak har spilt en helt annen musikksjanger enn den tradisjonelle trønderrocken. Electric Ladyland og Stina Stjern er fjernt fra den tradisjonelle båsen for trønderrock. Om kvinnene er fraværende i rocke-omtalene i Namsos, er de i godt selskap. Hvor ofte hører man om mannfolkene i det progressive rockbandet Haugums Reviderte? Når hører du om den mannlige rapperen Dan Louis ?Clutch? Kvalstad  fra Namsos? Når hører du om den profesjonelle mannlige jazzgitaristen Jostein Gulbrandsen, og den profesjonelle jazztrommisen Espen Aalberg, eller den mannlige frontfiguren i et av verdens mest kjente metalband, Satyricon, Sigurd Wongraven fra Overhalla?

Dette handler kanskje ikke utelukkende om kjønn. Det handler kanskje like mye om at musikkmiljøet i Namsos tilsynelatende kan ha problemer med å innlemme og ivareta artister som ikke passer inn i A4-skjemaet til den tradisjonelle trønderrocken.

Det kan være en langt større utfordring for Rock City. Fordi musikkmiljøet slik bidrar til en lite inkluderende og utviklende arena for både mannlige og kvinnelige artister i landskapet utenfor trønderrocken. Hva skjer den dagen Namsos fostrer en internasjonal rap-artist ? mann eller dame ? og artisten ikke passer inn i trønderrock-begrepet? Vil det være plass for artisten på trønderrockmuseet?

Eller skal Rock Citys museumsdel ene og alene fokusere på et 40 år gammelt musikkbegrep?