Hvorfor deler vi så gjerne sushi og solnedganger

Hvorfor oversvømmes sosiale medier av glansbilder og tørrprat? Det er i grunn helt naturlig, om du dukker ned i temaet.

Sosiale medier får skylden for mye. Ikke minst som et sted hvor folk skaper glansbilder av sine liv, i en evig tåkeprat med «intetsigende» oppdateringer. Alle slike fenomen blir veldig forsterket i sosiale medier. Men det er ikke typisk sosiale medier. Det er heller typisk våre liv. Dette er ikke noe som kom med sosiale medier.

Fatisk kommunikasjon

Tenk deg at en tilfeldig bekjent setter seg ved deg på bussen. Vil samtalen åpne med en utveksling av hverandres problemer, eller blir det noe overfladisk over det hele. Får du spørsmålet «hvordan går det med deg da?», svarer du da, «med meg går det bra», eller lirer du ut av deg all sykdomshistorikk og utfordringene som holder deg våken om natta?

Sannsynligvis ikke det siste. Sjansen er stor for at samtalen ender i enkle tema som vær og vind, og «jammen var det fullt på bussen i dag».

Det kalles fatisk kommunikasjonet begrep introdusert av antropolog Bronislaw Malinowksi allerede i 1923. Fatisk betyr «samvær gjennom tale» og brukes om språklig kommunikasjon hvor hovedfunksjonen er pleie av sosiale relasjoner.

Fatisk kommunikasjon kan også oversettes med tørrprat / small talk. Den er på ingen måte meningsløs, selv om setningene i seg selv kan virke nokså innholdsløse. Med et «i dag var det jammen dårlig vær», åpner vi for en samtale ved å vise at vi er vennlig innstilt, selv til folk som ikke er oss altfor nære.

Ingen kritiseres for å småprate på bussen. Det gjør vi alle. Så hvorfor irriterer vi oss over det samme i sosiale medier? Om alle skulle overøse Facebook-vennene med sine dypeste personlige problemer hadde det blitt veldig påtrengende.

Akkurat som det ville blitt i det virkelige liv.

Forskjellen er at det i sosiale medier også vil ha større konsekvenser. Her er det ikke en-til-en-kommunikasjon, men en-til-mange-kommunikasjon som foregår. Det er ikke uttalelser som forsvinner med vinden. De blir liggende igjen som digitale spor, søkbare og synlige for ettertiden. Og for et langt større publikum enn i samtalen mellom to personer på bussen

Kontekst-kollaps

Facebook er et glimrende eksempel på det som kalles kontekst-kollaps. Vi velger vår kommunikasjon ut fra vårt publikum. Du kan snakke om dine problemer med dine nærmeste venner. Du velger helt andre emner når du snakker med sjefen din. Et foreldremøte inneholder spesifikke samtaleemner, mens du graver dypt i minnene dine når du tilfeldig møter en barndomsvenn fra 40 år tilbake i tid. I disse eksakte situasjonene tilpasser vi dialogen etter den spesifikke konteksten.

Når du legger ut en statusoppdatering på Facebook, snakker du plutselig til alle på en gang. De ulike kontekstene oppstår samtidig – og vi får en kontekst-kollaps. Det er vanskelig å skrive noe som treffer samtlige personer i din bekjentskapskrets. Det er også vanskelig å vite hvem som faktisk kommer til å lese det du skriver. Ergo forholder vi oss i stedet til forestilte publikum. Har ettåringen i huset lært seg å gå på ski, forholder vi oss til dem som responderer på meldingen. Vi tenker sjelden «nå blir alle mine 1500 Facebook-venner glad for å se at lille Eva har lært seg å stå på ski».

Det handler også om sosial stelling. Noe av det vi deler mest er oppdateringer om andre. Vi gratulerer med ny jobb, med det nyfødte barnet, og vi deler bilder og minner vi har hatt sammen med andre. Når alt dette kommer samlet i nyhetsfeeden vår, er det lett å tolke det som et mønster av overfladiske innlegg. Vi glemmer fort at bak hver eneste oppdatering og bilde sitter det et menneske med en ekte og personlig glede over hendelsen. For venner og familie som kanskje er geografisk langt fra hverandre blir dermed sosiale medier en godt egnet kanal for den sosiale stellingen av forholdet. Bak hver eneste oppdatering og bilde, er det jo også noen som faktisk blir glade for å få ta del i opplevelsen.

Så kan man undre seg på hvorfor sosial stelling må foregå i det åpne rom? Tja, hvorfor må man bære ring når man er gift? Hvorfor går jentene på barneskolen med vennskapssmykker? Hvorfor holder kjærester hender? Vi ønsker stort sett å vise fram relasjonene våre, fordi det bidrar til å styrke dem. Slik er sosiale medier særdeles godt egnet til sosial stelling,

Vårt liv på scenen

Sosiologen Erving Goffman sammenlignet våre liv med et teater. Han mener at vi oppfører oss ulikt i ulike typer situasjoner. Noen ganger er livet som å stå på en scene, frontstage, hvor alle ser deg, og du må oppføre deg i tråd med konteksten og din rolle. Andre situasjoner er som å være backstage, hvor du kan slappe av og tre ut av rollen.

Det er krevende, fordi vi må følge med på folkene rundt oss og tilpasse oppførsel og kommunikasjon etter situasjonen, noe Goffman kaller inntrykkshåndtering. Tenk deg forskjellen i din egen oppførsel, fra et jobbintervju ­– til en middag med dine aller nærmeste venner. Er det slik at det bare er på sosiale medier vi smører litt tykt på, eller pynter litt på sannheten for å framstå litt bedre?

Hva er mest nærliggende for oss, når vi skal legge ut noe i sosiale medier som omtrent samtlige vi kjenner vil få se? Føler vi oss da på scenen – eller i en avslappet rolle bak scenen?

Mennesket har kommunisert slik til alle tider. Hvorfor ergrer det oss ekstra når det skjer i sosiale medier? Jeg tror igjen det er på grunn av summen av alle innleggene. Vi har lett for å henge oss opp i det totale inntrykket.

Ingen av de nevnte fenomenene i dette innlegget er nye. Forskjellen er at vi har fått nye medier og kanaler å kommunisere i. Sosiale medier er nettopp det, medier å være sosiale i. Vi er i grunn ikke veldig annerledes her, enn vi er ellers.

Neste gang du irriterer deg over bilder av sushi-måltid, lykkelige familieøyeblikk og bildene fra treningssenteret, kanskje skal du irritere deg litt mindre. Vi har alle gjort det samme. I en eller annen kontekst.

Ikke uproblematisk

At noe kan forklares, betyr ikke at det er uproblematisk. Å ha tusenvis av «venner» som byr deg på glansbildet av sine liv kan gi et voldsomt totalinntrykk. Har du bekymringer, er det lite trøst gjennom venners oppdateringer, hvor de viser fram sine feilfrie liv – selv om fornuften i oss vet bedre. Sitter du ufrivillig alene julaften, kan det uansett være en tøff øvelse å oppholde seg i sosiale medier.

Derfor er det viktig med en trygg havn i backstage-livet. En ekte venn, i en ekte og nær relasjon, hvor det er lov å være seg selv. Uten å forvente en reaksjon i form av en like eller en deling. Det gjør livet med sosiale medier mer utholdelig.