Klæmpan & Omegns Ørt Band – 80-tallet og oss

Jeg har spilt i band siden jeg var 15 år. Det aller første – og viktigste – bandet jeg spilte i var Klæmpan & Omegns Ørt Band. Her er en tidsreise tilbake til 80-tallet.
72174_441265151335_6454926_nDet var rosa, det var krepphår, det var Modern Talking og hockeysveis. Men mest av alt: Det var en gjeng fjortiser som nettopp hadde blitt blåst bakoversveis på – av Dum Dum Boys’ bitre toner. Endelig gikk det an å høre på norsk rock. Plakatene av Samantha Fox ble revet ned. LP-spillerne gikk varme av Raga Rockers og Dum Dum. Og det endte med at vi – gutta på Bangsund – startet et ordentlig, vaskeekte rockeband.

Jeg og gitarist Mikael fikk med oss to andre i kompisgjengen; Jørund på trommer og Tore på bass. Bandnavnet stjal vi fra et tøyseprosjekt Mikael hadde vært involvert i før. Det fikk ikke hjelpe; bandnavnet var altfor bra. Det måtte bare stjeles.

Bandets første lineup var dermed:

  • Bulle – sur vokal og tangenter
  • Mikael – sur vokal og gitar
  • Tore – bass og rød topplue
  • Jørund – trommer og glis

LÅNT ORGEL

Selv hadde jeg ikke råd til synth, men fikk låne et lekeorgel av en annen kompis. De første øvelsene foregikk i kjelleren på Bangsund skole. Etter hvert inntok vi kjellerstua til Tore – det endte med at stort sett alle familiebildene i etasjen over gikk tapt… De falt ned ett etter ett, i takt med et stadig bedre samkjørt komp.

Før vi øvde inn ei eneste låt sørget vi imidlertid for å lage ryggmerker til dongerijakkene. Helt tidsriktig. Og trolig det første og eneste bandet i Nord-Trøndelag med egne ryggmerker.

Funfact: Hun som designet ryggmerkene ble senere kjent som forfatter av Pulverheksa

logo_scannet

LIFE IS LIFE

Med ryggmerker og nykreppa hår var det også på tide å øve inn første låt. ”Life is Life” med Opus. Deretter ”Europa” av Santana, før vi starta produksjonen av egne hit-er. Inspirert av de fire store i norsk rock, skrev vi på eget morsmål. Bokmål og trøndersk, og en blanding av begge når nødrimene krevde det. ”Lucy in the sky with diamonds” fikk den norske teksten ”Lykkelig på Klæmpan og omegn”. ”Let it be” ble sunget som ”Kjære venn, Klæmpan og omegn, vi e verdens beste band”. Verken mer eller mindre. Vi sang om krig, vi sang om fred og vi sang og diktet skrøner om damer.

Tore kom etter hvert med det som skulle bli Bandets store hit: ”Joggesko”. Han var inspirert av de store tekstforfatterne fra 60-tallet som skrev i mystiske vendinger. Refrenget ”Vi var i Oslo / vi var bare to / vi skulle ut og kjøpe joggesko…” ga først mening når man bytta ut ordet
”joggesko” med ”narkotika”.

Var vi fornøyde? Ja, vi var verdens beste band!

37163_441264866335_4796648_n

SCENE I FYR
Første offisielle opptreden var i samfunnshuset 17.mai , over halvveis i 80-tallet. Vi fikk spille KUN en låt. Pokker og, tenkte vi. Det hadde jo vært moro å spille flere… Vi øvde selvsagt inn alle låtene på repertoaret uten stans, og forklarte det med at det da ble EN låt.

30 sekunder ut i TNTs ”Harley Davidson” satte halve salen rundstykket i halsen Den andre halvparten la inn en røykepause. Jeg brekte det jeg kunne i mikrofonen, tapet fast i et notestativ i mangel på mikrofonstativ.

Så begynte baksceneteppet å brenne…

Det var en kombinasjon av lysmannen Richard sitt hjemmesnekra lysbord, samt at et par-tre andre kompiser var innleid til å blåse sigarettrøyk opp mot to spotlys… Vi hadde nemlig heller ikke råd til røykmaskin. Men røyk måtte det være… Det hadde vi sett på MTV.

55314_441264771335_1621599_oMØTE MED TERJE
Klæmpan ble (i egne øyne) profesjonelle i 9.klasse. Da fikk vi overbevist rektor om at rock som valgfag var tingen. Det medførte at også andre elever måtte få valget. Og bandet ble da utvidet med to øvrige musikere, Ken
neth på tangenter og Bjørn Erik på gitar/kor.
Når vi fikk opplyst navnet på læreren, reagerte vi som et forestående møte med Jesus. Vi var mildt sagt starstrucked når Rollaugs gitar-virtuos Terje plutselig sto i øvingslokalet for å lære oss å spille i band.

Terje!

Fra Rollaug, som nylig hadde gitt ut to helt rå LP-er.

Rollaug, som av mange ble sett på som arvtakeren til Prudence!

Helt koko!

FEBERJOBB

Vi ble med ett bråmodne for nye, store oppgaver. Storebroren til en kompis hadde på mystisk vis ordnet en spillejobb på Botnan i Namsos. En helt annen verdensdel for oss… Offentlig fest. Ekte spillejobb. Fy, vi var nervøse. Jeg stilte med nesten 40 i feber, og et lånt stueorgel – fortsatt i mangel av eget instrument. Vi kjørte til jobben i en sliten Toyota Hiace.

Som alle store musikere hadde vi også medbragt mengder av øl…Problemet var at vi ikke rakk å drikke en dråpe før jeg besvimte i febertåke på scenen under låta ”Joggesko”. I sakte film falt jeg falt over orgelet – og skaffet bandet tidenes applaus…

Foreldrene som måtte hente oss var imidlertid overbevist om at vi hadde drukket, da de fant de uåpnede pilsflaskene våre. Dermed ble vi antagelig det første rockebandet gjennom tidene som fikk kollektiv husarrest…

Heldigvis gikk ikke ryktet til Rørvik, hvor neste spillejobb sto på programmet. Underholdning på et korstevne, med kor fra hele Namdalen. Megasuksess. Jeg hadde omsider kjøpt en rå Roland monosynth for deler av konfirmasjonspengene, og lå over orgelet mens Mikael var i knestående under Santanas ”Europa”. Da han avslutta soloen med å spille med tennene på gitaren visste vi at vi hadde mye moro foran oss.

Vi ble det første bandet som spilte i Kulturhuset i Namsos, vi fikk spille på åpningen av Rockeverkstedet i Namsos, og spiste potetgull sammen med ordførereren. Vi spilte i skolegården på Bangsund foran alle medelevene, og vi skjønte at himmelen var vår eneste begrensning….

Trodde vi.

69821_441265386335_6842328_n

SISTE VERS

Året etter starta vi tre eldste i bandet på videregående skole. Jeg og Tore på musikklinja, Mikael på mekken…

Første skoledag 1988 inneholdt samtidig bandets siste spillejobb – uten at vi visste det der og da. På en lastebilplatt i Havnegata under NamsosMartnan, med Halvor Kleppen som konferansier.

Fantastisk.

Verdens minst rocka person fikk æren av å introdusere verdens beste band fra Bangsund. Klæmpan & omegns ørt band. Vår siste introduksjon. Vår siste spillejobb.

Hockeysveisene hadde aldri vært lengre, stripete bukser hadde aldri vært mer moderne og Mikaels tann-solo på Europa hadde aldri vært bedre.

«Kjære venn, Klæmpan og omegn – vi e verdens beste band» ljomet nedover Havnegata…

– og dermed var bandet historie…

REUNION

19 år etter siste konsert kom ideen om èn comeback-konsert. Selvsagt på Bangsund samfunnshus, hvor det hele startet. Ideen ble enklere å realisere da en gammel fan fortalte at han hadde tatt vare på alle tekstene våre!

Etter nitid øving spilte Klæmpan sin aller siste konsert. Spillegleden den kvelden glemmer jeg aldri. Og en ting er sikkert: Klæmpan & Omegns Ørt Band har aldri spilt bedre enn den kvelden.

kl1

klampan2_UGQ2T5

Et liv i redsel!

Pompel og Pilt; Synonym for ødelagt barndom!

Ikke rart vi knasker lykkepiller! Min generasjon har vokst opp i ren frykt!

Mitt første tv-minne sitter fortsatt som en sløv foldekniv i ryggen. NRK mente det var på tide å sende Pompel og Pilt i reprise. Våre foreldre opplevde kadaverdisiplin og den kalde krigens klamme grep. Det var ingen grunn til å la oss vokse opp lykkelige! Pompel, Pilt og Gorgon vaktmester snakket på rim til merkelig musikk; de kom truende ut av tv-skjermen – og vi hadde ingen steder å gjemme oss. Det var et mareritt i svart/hvitt, til tross for at Stortinget hadde tillatt sending i farger.

Omtrent samtidig ga Monty Python ut tidenes morsomste film – Life of Brian. Den kunne gitt oss livsgnisten tilbake, men Statens filmkontroll mente vi måtte skånes for denne forferdelige humoren. 80-tallet var ikke et tiår for latter, spøk og ironi! For første og eneste gang i norsk historie ble en film stanset på grunn av blasfemi. I Sverige ble den øyeblikkelig markedsført som «filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge». Der unnet de seg litt latter innimellom. Da statens moralske voktere senere ombestemte seg, ble filmen lansert i Norge med 18-årsgrense?

syyykt!

80-tallet var i det hele tatt en gjennomgående traumatisk opplevelse. Fortsatt minnes jeg nyhetssaker om at melk kunne være skadelig og at lepestift rett og slett var kreftfremkallende. Og hadde ikke nabohuset asbest-plater? Tabloidtitlene satte varige arr i sjelen på en forskremt gårdsgutt. Jeg ventet på dommedag. Men det skulle bli enda verre!

Tsjernobyl!

Nyhetsoppleserne på TV hadde øyebryn som bokstaven «V».  Monotone stemmer fortalte at radioaktiviteten var flere hundre ganger større enn under bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Fra Tsjernobyl blåste vinden rett vest, med regndråper som kunne rive huden av oss! Vi turte ikke drikke verken melk eller vann, spise sopp, kjøtt eller matvarer med en naturlig bakgrunn. Å spise multer fra Indre Namdal i 1986 var russisk rulett!

Om noen lurer på hvorfor frossenpizza ble så populært på 80-tallet, så skyldes det ren frykt! Banna bein!

Det spilte liksom ingen rolle om vi begynte å røyke. Når det likevel var helsefarlig å puste, livsfarlig å bade, skadelig å drikke melk og risikosport å spise kjøtt ­? så kunne vi i det minste unne oss en kalkulert risiko med en sigarett.

Men ikke en gang røyken ble et pusterom. Røyking fører til en langsom og smertefull død. Jeg stumpa røyken da 10-pakningen kosta 12 kroner og 10 øre. Jeg hadde ikke plass for flere bekymringer.

Til og med datidens musikalske stjerner viste seg å være livsfarlige for oss troskyldige med blå øyne og Limahl-sveis. Foreldregenerasjonen hadde hippe og kule idoler som var ufarlige for sine omgivelser, de druknet bare i eget spy eller endte sine dager overstadig beruset i et basseng. Våre idoler derimot prøvde å ta kontroll over våre sinn. Ved hjelp av tekster fylt til randen av skjulte budskap, om man bare tok bryet med å spille LP-ene baklengs, noe ikke altfor mange gjorde på den tida? Bortsett fra noen sinte voksne.

Etter å ha lyttet på en milliard sanger baklengs fant man til slutt bevis. Judas Priest ble slept inn en rettssak og holdt ansvarlig for to ungdommers selvmord i 1985 – på grunn av skjulte budskap i låtene. Dersom man spiller Better You Better Than Me baklengs, skal man vissnok kunne høre budskapet Do it, do it! Unektelig et farlig utsagn! Queens Another one bites the dust baklengs ga visstnok setninga I like smoking marijuhana, mens Madonnas Justify My Love ifølge anklagerne ble til I love Satan baklengs.

Judas Priest ble frikjent i 1990, likevel kunne vi aldri mer sette på en LP uten en viss frykt for å være hjernevasket etter 30 minutter. Mot slutten av tiåret kom merket «Explicit lyrics» på plateutgivelsene –  en konstant påminnelse om risikoen vi løp ved å høre på musikk.

Og hvem andre enn vår generasjon måtte lide seg gjennom skrekkfilmens tiår, hvor ulike redselshistorier sloss om å skremme vettet av oss på nymotens VHS-kassetter. Å ha storebrødre som barnevakt er ikke det spøtt morsomt når kvelden består av titler som Halloween, Fredag den 13, Nightmare on Elm Street, Omen og Ondskapens hotell.

Jeg sov ikke sammenhengende en eneste natt på 80-tallet, men lærte innholdet i ordet livsglede hver gang jeg våknet levende?

I frykt for at våre barn skal oppleve samme frykt, har vi skapt dagens curling-generasjon. Hvor vi beveger oss foran dem og koster unna alle problemer og potensielle livserfaringer – slik at de skal unngå lidelsene vi måtte gjennom. Vi omtaler facebook og dataspill slik våre foreldre omtalte fargefjernsyn. Og når ikke ord strekker til, velger vi å illustrere sigarettpakkene med fargebilder av dissekerte hjerner og lunger. Og hva er vel Tsjernobyl mot dagens globale oppvarming?

Jeg kunne muligens funnet et svar. En mening med alt! Men ikke har jeg tid til å dvele ved det lenger. Min helsefarlige, bærbare pc skal nå slås av. Jeg er nestemann i køa. Omsider skal kroppen tilføres livbergende vaksine mot svineinfluensaen.

Kanskje får jeg oppleve år 2010 også…