Klæmpan & Omegns Ørt Band – 80-tallet og oss

Jeg har spilt i band siden jeg var 15 år. Det aller første – og viktigste – bandet jeg spilte i var Klæmpan & Omegns Ørt Band. Her er en tidsreise tilbake til 80-tallet.
72174_441265151335_6454926_nDet var rosa, det var krepphår, det var Modern Talking og hockeysveis. Men mest av alt: Det var en gjeng fjortiser som nettopp hadde blitt blåst bakoversveis på – av Dum Dum Boys’ bitre toner. Endelig gikk det an å høre på norsk rock. Plakatene av Samantha Fox ble revet ned. LP-spillerne gikk varme av Raga Rockers og Dum Dum. Og det endte med at vi – gutta på Bangsund – startet et ordentlig, vaskeekte rockeband.

Jeg og gitarist Mikael fikk med oss to andre i kompisgjengen; Jørund på trommer og Tore på bass. Bandnavnet stjal vi fra et tøyseprosjekt Mikael hadde vært involvert i før. Det fikk ikke hjelpe; bandnavnet var altfor bra. Det måtte bare stjeles.

Bandets første lineup var dermed:

  • Bulle – sur vokal og tangenter
  • Mikael – sur vokal og gitar
  • Tore – bass og rød topplue
  • Jørund – trommer og glis

LÅNT ORGEL

Selv hadde jeg ikke råd til synth, men fikk låne et lekeorgel av en annen kompis. De første øvelsene foregikk i kjelleren på Bangsund skole. Etter hvert inntok vi kjellerstua til Tore – det endte med at stort sett alle familiebildene i etasjen over gikk tapt… De falt ned ett etter ett, i takt med et stadig bedre samkjørt komp.

Før vi øvde inn ei eneste låt sørget vi imidlertid for å lage ryggmerker til dongerijakkene. Helt tidsriktig. Og trolig det første og eneste bandet i Nord-Trøndelag med egne ryggmerker.

Funfact: Hun som designet ryggmerkene ble senere kjent som forfatter av Pulverheksa

logo_scannet

LIFE IS LIFE

Med ryggmerker og nykreppa hår var det også på tide å øve inn første låt. ”Life is Life” med Opus. Deretter ”Europa” av Santana, før vi starta produksjonen av egne hit-er. Inspirert av de fire store i norsk rock, skrev vi på eget morsmål. Bokmål og trøndersk, og en blanding av begge når nødrimene krevde det. ”Lucy in the sky with diamonds” fikk den norske teksten ”Lykkelig på Klæmpan og omegn”. ”Let it be” ble sunget som ”Kjære venn, Klæmpan og omegn, vi e verdens beste band”. Verken mer eller mindre. Vi sang om krig, vi sang om fred og vi sang og diktet skrøner om damer.

Tore kom etter hvert med det som skulle bli Bandets store hit: ”Joggesko”. Han var inspirert av de store tekstforfatterne fra 60-tallet som skrev i mystiske vendinger. Refrenget ”Vi var i Oslo / vi var bare to / vi skulle ut og kjøpe joggesko…” ga først mening når man bytta ut ordet
”joggesko” med ”narkotika”.

Var vi fornøyde? Ja, vi var verdens beste band!

37163_441264866335_4796648_n

SCENE I FYR
Første offisielle opptreden var i samfunnshuset 17.mai , over halvveis i 80-tallet. Vi fikk spille KUN en låt. Pokker og, tenkte vi. Det hadde jo vært moro å spille flere… Vi øvde selvsagt inn alle låtene på repertoaret uten stans, og forklarte det med at det da ble EN låt.

30 sekunder ut i TNTs ”Harley Davidson” satte halve salen rundstykket i halsen Den andre halvparten la inn en røykepause. Jeg brekte det jeg kunne i mikrofonen, tapet fast i et notestativ i mangel på mikrofonstativ.

Så begynte baksceneteppet å brenne…

Det var en kombinasjon av lysmannen Richard sitt hjemmesnekra lysbord, samt at et par-tre andre kompiser var innleid til å blåse sigarettrøyk opp mot to spotlys… Vi hadde nemlig heller ikke råd til røykmaskin. Men røyk måtte det være… Det hadde vi sett på MTV.

55314_441264771335_1621599_oMØTE MED TERJE
Klæmpan ble (i egne øyne) profesjonelle i 9.klasse. Da fikk vi overbevist rektor om at rock som valgfag var tingen. Det medførte at også andre elever måtte få valget. Og bandet ble da utvidet med to øvrige musikere, Ken
neth på tangenter og Bjørn Erik på gitar/kor.
Når vi fikk opplyst navnet på læreren, reagerte vi som et forestående møte med Jesus. Vi var mildt sagt starstrucked når Rollaugs gitar-virtuos Terje plutselig sto i øvingslokalet for å lære oss å spille i band.

Terje!

Fra Rollaug, som nylig hadde gitt ut to helt rå LP-er.

Rollaug, som av mange ble sett på som arvtakeren til Prudence!

Helt koko!

FEBERJOBB

Vi ble med ett bråmodne for nye, store oppgaver. Storebroren til en kompis hadde på mystisk vis ordnet en spillejobb på Botnan i Namsos. En helt annen verdensdel for oss… Offentlig fest. Ekte spillejobb. Fy, vi var nervøse. Jeg stilte med nesten 40 i feber, og et lånt stueorgel – fortsatt i mangel av eget instrument. Vi kjørte til jobben i en sliten Toyota Hiace.

Som alle store musikere hadde vi også medbragt mengder av øl…Problemet var at vi ikke rakk å drikke en dråpe før jeg besvimte i febertåke på scenen under låta ”Joggesko”. I sakte film falt jeg falt over orgelet – og skaffet bandet tidenes applaus…

Foreldrene som måtte hente oss var imidlertid overbevist om at vi hadde drukket, da de fant de uåpnede pilsflaskene våre. Dermed ble vi antagelig det første rockebandet gjennom tidene som fikk kollektiv husarrest…

Heldigvis gikk ikke ryktet til Rørvik, hvor neste spillejobb sto på programmet. Underholdning på et korstevne, med kor fra hele Namdalen. Megasuksess. Jeg hadde omsider kjøpt en rå Roland monosynth for deler av konfirmasjonspengene, og lå over orgelet mens Mikael var i knestående under Santanas ”Europa”. Da han avslutta soloen med å spille med tennene på gitaren visste vi at vi hadde mye moro foran oss.

Vi ble det første bandet som spilte i Kulturhuset i Namsos, vi fikk spille på åpningen av Rockeverkstedet i Namsos, og spiste potetgull sammen med ordførereren. Vi spilte i skolegården på Bangsund foran alle medelevene, og vi skjønte at himmelen var vår eneste begrensning….

Trodde vi.

69821_441265386335_6842328_n

SISTE VERS

Året etter starta vi tre eldste i bandet på videregående skole. Jeg og Tore på musikklinja, Mikael på mekken…

Første skoledag 1988 inneholdt samtidig bandets siste spillejobb – uten at vi visste det der og da. På en lastebilplatt i Havnegata under NamsosMartnan, med Halvor Kleppen som konferansier.

Fantastisk.

Verdens minst rocka person fikk æren av å introdusere verdens beste band fra Bangsund. Klæmpan & omegns ørt band. Vår siste introduksjon. Vår siste spillejobb.

Hockeysveisene hadde aldri vært lengre, stripete bukser hadde aldri vært mer moderne og Mikaels tann-solo på Europa hadde aldri vært bedre.

«Kjære venn, Klæmpan og omegn – vi e verdens beste band» ljomet nedover Havnegata…

– og dermed var bandet historie…

REUNION

19 år etter siste konsert kom ideen om èn comeback-konsert. Selvsagt på Bangsund samfunnshus, hvor det hele startet. Ideen ble enklere å realisere da en gammel fan fortalte at han hadde tatt vare på alle tekstene våre!

Etter nitid øving spilte Klæmpan sin aller siste konsert. Spillegleden den kvelden glemmer jeg aldri. Og en ting er sikkert: Klæmpan & Omegns Ørt Band har aldri spilt bedre enn den kvelden.

kl1

klampan2_UGQ2T5

2 Comments

    • Takk for det, Rune! 80-tallet var litt av ei tid!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *