Klæmpan & Omegns Ørt Band – 80-tallet og oss

Jeg har spilt i band siden jeg var 15 år. Det aller første – og viktigste – bandet jeg spilte i var Klæmpan & Omegns Ørt Band. Her er en tidsreise tilbake til 80-tallet.
72174_441265151335_6454926_nDet var rosa, det var krepphår, det var Modern Talking og hockeysveis. Men mest av alt: Det var en gjeng fjortiser som nettopp hadde blitt blåst bakoversveis på – av Dum Dum Boys’ bitre toner. Endelig gikk det an å høre på norsk rock. Plakatene av Samantha Fox ble revet ned. LP-spillerne gikk varme av Raga Rockers og Dum Dum. Og det endte med at vi – gutta på Bangsund – startet et ordentlig, vaskeekte rockeband.

Jeg og gitarist Mikael fikk med oss to andre i kompisgjengen; Jørund på trommer og Tore på bass. Bandnavnet stjal vi fra et tøyseprosjekt Mikael hadde vært involvert i før. Det fikk ikke hjelpe; bandnavnet var altfor bra. Det måtte bare stjeles.

Bandets første lineup var dermed:

  • Bulle – sur vokal og tangenter
  • Mikael – sur vokal og gitar
  • Tore – bass og rød topplue
  • Jørund – trommer og glis

LÅNT ORGEL

Selv hadde jeg ikke råd til synth, men fikk låne et lekeorgel av en annen kompis. De første øvelsene foregikk i kjelleren på Bangsund skole. Etter hvert inntok vi kjellerstua til Tore – det endte med at stort sett alle familiebildene i etasjen over gikk tapt… De falt ned ett etter ett, i takt med et stadig bedre samkjørt komp.

Før vi øvde inn ei eneste låt sørget vi imidlertid for å lage ryggmerker til dongerijakkene. Helt tidsriktig. Og trolig det første og eneste bandet i Nord-Trøndelag med egne ryggmerker.

Funfact: Hun som designet ryggmerkene ble senere kjent som forfatter av Pulverheksa

logo_scannet

LIFE IS LIFE

Med ryggmerker og nykreppa hår var det også på tide å øve inn første låt. ”Life is Life” med Opus. Deretter ”Europa” av Santana, før vi starta produksjonen av egne hit-er. Inspirert av de fire store i norsk rock, skrev vi på eget morsmål. Bokmål og trøndersk, og en blanding av begge når nødrimene krevde det. ”Lucy in the sky with diamonds” fikk den norske teksten ”Lykkelig på Klæmpan og omegn”. ”Let it be” ble sunget som ”Kjære venn, Klæmpan og omegn, vi e verdens beste band”. Verken mer eller mindre. Vi sang om krig, vi sang om fred og vi sang og diktet skrøner om damer.

Tore kom etter hvert med det som skulle bli Bandets store hit: ”Joggesko”. Han var inspirert av de store tekstforfatterne fra 60-tallet som skrev i mystiske vendinger. Refrenget ”Vi var i Oslo / vi var bare to / vi skulle ut og kjøpe joggesko…” ga først mening når man bytta ut ordet
”joggesko” med ”narkotika”.

Var vi fornøyde? Ja, vi var verdens beste band!

37163_441264866335_4796648_n

SCENE I FYR
Første offisielle opptreden var i samfunnshuset 17.mai , over halvveis i 80-tallet. Vi fikk spille KUN en låt. Pokker og, tenkte vi. Det hadde jo vært moro å spille flere… Vi øvde selvsagt inn alle låtene på repertoaret uten stans, og forklarte det med at det da ble EN låt.

30 sekunder ut i TNTs ”Harley Davidson” satte halve salen rundstykket i halsen Den andre halvparten la inn en røykepause. Jeg brekte det jeg kunne i mikrofonen, tapet fast i et notestativ i mangel på mikrofonstativ.

Så begynte baksceneteppet å brenne…

Det var en kombinasjon av lysmannen Richard sitt hjemmesnekra lysbord, samt at et par-tre andre kompiser var innleid til å blåse sigarettrøyk opp mot to spotlys… Vi hadde nemlig heller ikke råd til røykmaskin. Men røyk måtte det være… Det hadde vi sett på MTV.

55314_441264771335_1621599_oMØTE MED TERJE
Klæmpan ble (i egne øyne) profesjonelle i 9.klasse. Da fikk vi overbevist rektor om at rock som valgfag var tingen. Det medførte at også andre elever måtte få valget. Og bandet ble da utvidet med to øvrige musikere, Ken
neth på tangenter og Bjørn Erik på gitar/kor.
Når vi fikk opplyst navnet på læreren, reagerte vi som et forestående møte med Jesus. Vi var mildt sagt starstrucked når Rollaugs gitar-virtuos Terje plutselig sto i øvingslokalet for å lære oss å spille i band.

Terje!

Fra Rollaug, som nylig hadde gitt ut to helt rå LP-er.

Rollaug, som av mange ble sett på som arvtakeren til Prudence!

Helt koko!

FEBERJOBB

Vi ble med ett bråmodne for nye, store oppgaver. Storebroren til en kompis hadde på mystisk vis ordnet en spillejobb på Botnan i Namsos. En helt annen verdensdel for oss… Offentlig fest. Ekte spillejobb. Fy, vi var nervøse. Jeg stilte med nesten 40 i feber, og et lånt stueorgel – fortsatt i mangel av eget instrument. Vi kjørte til jobben i en sliten Toyota Hiace.

Som alle store musikere hadde vi også medbragt mengder av øl…Problemet var at vi ikke rakk å drikke en dråpe før jeg besvimte i febertåke på scenen under låta ”Joggesko”. I sakte film falt jeg falt over orgelet – og skaffet bandet tidenes applaus…

Foreldrene som måtte hente oss var imidlertid overbevist om at vi hadde drukket, da de fant de uåpnede pilsflaskene våre. Dermed ble vi antagelig det første rockebandet gjennom tidene som fikk kollektiv husarrest…

Heldigvis gikk ikke ryktet til Rørvik, hvor neste spillejobb sto på programmet. Underholdning på et korstevne, med kor fra hele Namdalen. Megasuksess. Jeg hadde omsider kjøpt en rå Roland monosynth for deler av konfirmasjonspengene, og lå over orgelet mens Mikael var i knestående under Santanas ”Europa”. Da han avslutta soloen med å spille med tennene på gitaren visste vi at vi hadde mye moro foran oss.

Vi ble det første bandet som spilte i Kulturhuset i Namsos, vi fikk spille på åpningen av Rockeverkstedet i Namsos, og spiste potetgull sammen med ordførereren. Vi spilte i skolegården på Bangsund foran alle medelevene, og vi skjønte at himmelen var vår eneste begrensning….

Trodde vi.

69821_441265386335_6842328_n

SISTE VERS

Året etter starta vi tre eldste i bandet på videregående skole. Jeg og Tore på musikklinja, Mikael på mekken…

Første skoledag 1988 inneholdt samtidig bandets siste spillejobb – uten at vi visste det der og da. På en lastebilplatt i Havnegata under NamsosMartnan, med Halvor Kleppen som konferansier.

Fantastisk.

Verdens minst rocka person fikk æren av å introdusere verdens beste band fra Bangsund. Klæmpan & omegns ørt band. Vår siste introduksjon. Vår siste spillejobb.

Hockeysveisene hadde aldri vært lengre, stripete bukser hadde aldri vært mer moderne og Mikaels tann-solo på Europa hadde aldri vært bedre.

«Kjære venn, Klæmpan og omegn – vi e verdens beste band» ljomet nedover Havnegata…

– og dermed var bandet historie…

REUNION

19 år etter siste konsert kom ideen om èn comeback-konsert. Selvsagt på Bangsund samfunnshus, hvor det hele startet. Ideen ble enklere å realisere da en gammel fan fortalte at han hadde tatt vare på alle tekstene våre!

Etter nitid øving spilte Klæmpan sin aller siste konsert. Spillegleden den kvelden glemmer jeg aldri. Og en ting er sikkert: Klæmpan & Omegns Ørt Band har aldri spilt bedre enn den kvelden.

kl1

klampan2_UGQ2T5

Svar på tiltale – kosthold er gøy

I går blogga jeg om usunn møtemat. I dag fikk jeg svar på tiltale.

På dagens avdelingsmøte var det dekket opp med en fersk og fristende kake, unntatt til meg. Sjefen hadde åpenbart lest gårsdagens innlegg på bloggen.

Hva som ble servert meg, ser du under.

Jeg har fantastiske kolleger!

Hvem sa at ikke kosthold er gøy!

gronnsakWWW

Ikke lett å være sunn

Fylket mitt omtaler seg som Norges sprekeste. Folkehelsa er en høyt prioritert politisk sak. Råvarene rusler rundt rett utenfor dørstokken, mens garnityren kommer kortreist fra alle himmelretninger. Når man bor midt i kjøkkenhagen er selvsagt møtematen sunn og i verdensklasse. Eller?

Jeg er ikke hysterisk sunn. Men temaet «møtemat» slo meg etter å ha lest blogginnlegget Hvorfor må jeg alltid forsvare en sunn livsstil på bondefrk.com.

En ting er hva du selv velger å putte i kroppen, noe annet er hva du blir servert – og i all høflighet takker «ja takk» til. Byråkrater som meg selv flyr jo gjerne mellom møter, hvor forventningsfulle serveringsfat bare venter på å kaste av seg frysefolien for å vise seg fram i all sin prakt.

Men hva serveres egentlig som møtemat i Norges sprekeste fylke?

Hva serveres i Norges egen kjøkkenhage?

Her er mine siste serveringer i jobbsammenheng:

mars31_skrythals_sjoko-og-kaffe
Møte med et kreativt miljø i bryggerekka i Namsos. Det vartes opp med svartkaffe i pappkrus og halvfrisk After Eight-sjokolade. Til deres forsvar; jeg kom uanmeldt.

mars28_opplkontor_vaffel
Møte med en god samarbeidspartner i Steinkjer. Klassisk servering med vaffel, masse deilig rømme og syltetøy.

april2_kontraktsignering_inderoy
Festdag og kontraktskriving vedrørennde nytt skolebygg på Inderøy. Da spiser vi et håndverk av en bløtkake. Ingenting annet duger på en skikkelig gladdag!

kakebilde

Når en av våre fantastiske kolleger har bursdag, feires det naturlig nok med kaker. Den var så god at jeg ikke rakk å ta bilde før langt ut i spise-seansen.

fylkestinget
På jobb i Fylkestinget i Nord-Trøndelag. Li-lefse og gulrotkake serveres i pausene, men også bugnende fruktfat. Slagordet «Her alt e mulig – uansett» gjelder også serveringen.

kioffi

Seminar på en våre videregående skoler. Serveringen dominert av god, gammaldags «påsmurt», ledsaget av klassikeren li-lefsa (lefsa ville ikke være med på bildet).

w_skuffkake

Møte på Fylkets Hus med eksterne samarbeidsaktører. Gulrotkake, samt medbragt og hjemmebakt skuffkake!

vaffel

Møte i Stjørdal, med rykende varm vaffel servert! Alltid plusspoeng for brunost!

jagtvolden

Engasjert til å holde foredrag på Jægtvolden på Inderøy. Foredraget ble gjennomført med vaffel i magen.

karriere_vaffel

Heldags workshop med noe «enkelt  å bite i». Og det er helt sant. Strengt tatt trenger du ikke tenner for å spise vaffel.

Hva er galt med melon…?

melonW

Fordømte ungdom

Ungdommene i dag er håpløse. Helt ubrukelige. Det nytter ikke å nå gjennom til dem med noe som helst.

”Målgruppe”.

– Finnes det et ord vi bruker oftere; vi som arbeider med informasjon og markedsføring? Ordet er selve mantraet i en hver problemstilling. Vi elsker å spørre: ”Hvilken målgruppe skal vi nå?” Ofte er svaret – ungdom.

Den fordømte ungdommen!

Ungdommen er framtidas avislesere, bilkjøpere, bankkunder og barneoppdragere. Ungdommene er framtida. Derfor vil en hver som jobber med informasjon, eller markedsføring, på et eller annet tidspunkt få en bestilling fra sjefen; ”Skaff meg ungdommen! Vi må nå ungdommen.”

Slik starter den kollektive kløen. For ingen målgruppe er vanskeligere enn ungdommene. Det er nemlig et hav av forskjell på å nå ungdommen og å nå gjennom til ungdommen

Ikke leser de aviser lenger. De ser mindre på tv og rømmer fra Facebook. De sverger til video- og strømmetjenester på nett, men klikker bort annonsene i det samme femsekundersgrensa er nådd. Flyveblader havner i sekken før de blir lest, og Snapchat prioriteres fremfor kinoreklame.

Men vi prøver, alle som en. Vi må bare. Ungdommen er viktig!

Dermed kaster vi oss over dem. Ungdommen. Enten vi har edle hensikter, eller ønsker å selge dem mer sjokolade, mer brus, mer klær, mer image.

Vi teppebomber dem med inntrykk, bilder, tekst, tilbud, slagord, reklame, brosjyrer, holdningskampanjer, animasjoner, lovnader, engasjement, samhold, hipt, fresht, coolt.

Hver eneste dag.

Hvert eneste minutt.

Til sist opplever vi alle det samme. Vi når ikke gjennom, og vi skylder på dem. De håpløse ungdommene. Som er blitt så giddeløse, som ikke bryr seg, ikke tar til seg informasjon. De hører ikke på oss, de engasjerer seg ikke lenger.

Helvetes ungdom.

UNGDOM_illustrasjon

Dagbladets ikke-avsløring fra The Voice

Bruk av autotune i The Voice omtales av Dagbladet som «sangfiksing». Det er så man ramler av stolen!

db

Mulig Dagbladet sikter på en pris for gravejournalistikk. Lørdag 16.november kommer de med avsløringene om at det benyttes autotune på deltakerne i The Voice.

«Men vokalprestasjonen mentorene hører i studio er ikke alltid den samme som TV-seerne hører hjemme i stua. Autotune er et dataverktøy som kan brukes til å korrigere urene toner, slik at det dermed høres ut som at vokalisten synger helt rent».

Det brukes helt sikkert autotune, and so what!

Autotune er programvare som benyttes i et hvert profesjonelt studio. Det er ikke noe galt i det når kritikken er at det ikke gjengir vokalistens naturlige stemme. Det betyr at man må stille spørsmålstegn ved det meste som skjer under en innspilling.

Det er like mye «juks» å redusere diskanten i en stemme, eller legge til mellomtone, legge på klang eller legge på chorus – for å nevne noen av de utallige effektene som brukes hver eneste dag i studio verden over. Det er også å tukle med den naturlige lydkilden.

Under innspilling kan det hende at stemmen slites etter tre timers sang i strekk. At man av og til får en sur tone etter en lang dag med synging, betyr ikke at man er talentløs.

Hvis man presterer tidenes beste sang-pålegg i studio, men misser på to toner, er det da ugreit å rette opp dem? Når vokalisten utvilsomt kan synge?

Er det verre enn at en gitarist sin solo er et resultat av 20 innspillinger som er klippet og limt sammen til èn, eller for den del – korrigert med autotune? For det er jo ikke bare vokalistene sine prestasjoner som flikkes på med autotune.

Det er helt vanlig å korrigere feilslagene til trommeslageren, rette opp uriktige toner hos pianisten, kanskje legge til en tone her og der. Kopiere to takter hos bassisten og lime det inn et annet sted i låta, og lista bare fortsetter. Verdens beste musikere gjør det i studio. Hver gang. Det betyr ikke at de er talentløse. Det er slik man arbeider profesjonelt.

Man kan like dagens popinudstri eller ei. Men det er nå en gang denne verdenen deltakerne i The Voice forberedes mot, hvorfor skal ikke de benytte samme verktøyene som de ellers vil møte om de slår gjennom?

Om det så finnes noen deltakere som åpenbart ikke kan synge, så har jeg tillit til at juryen luker dem ut. Det er vel derfor de sitter der…

autotune5_auto

Autotune er helt greit det, så lenge det brukes slik det er ment å bli brukt!